Giek-sjefen tar sin del av skylden for krisen i offshore-rederiene

– Både rederne, banken, obligasjonseierne og vi. Alle sammen har vært altfor ivrige med å låne ut penger, sier Nistad.
Hun er sjef for Giek, Garantiinstittutet for eksportkreditt i Norge, en etat underlagt Nærings- og fiskeridepartementet som fremmer norsk eksport gjennom å stille garantier på vegne av staten.
Nå garanterer de for cirka 90 milliarder kroner.
Godt over 70 prosent av dette er mot offshore-rettede bedrifter, og mye av det igjen er lånt ut til offshore-rederiene.
De fleste av disse rederiene har vært gjennom omfattende restrukturering av gjelden en eller flere ganger i løpet av de siste tre årene.
Syv milliarder kroner regner Nistad med går tapt. Fasiten for 2017 får vi først når årsregnskapet presenteres i april i år.
– Det har vært veldig tøft og veldig krevende. Men jeg har en fantastisk god organisasjon rundt meg,

Fikk marsjordre

Historien om Wenche Nistads Giek begynte for alvor med finanskrisen høsten 2008.
Det internasjonale bankmarkedet led av alvorlig forstoppelse, og kredittkranene ble helt skrudd igjen.
Ingen kreditt, ingen skipsbygging. Norske verft og rederier var rammet hardt.
Wenche Nistad, som da hadde sittet tre år ved roret i Giek, fikk klar beskjed av regjeringen Stoltenberg:
– Vi fikk mer eller mindre marsjordre for å hjelpe til med finanisering, sier Nistad.
Giek skal være med å utvide kapasiteten til bankene, ved å garantere for deler av lånene de gir til eksportbedrifter.
– I 2007 og 2008 begynte Giek å bli veldig viktig for rederiene og verftene i Norge. Vi fikk utvidet rammene våre, og pågangen ble stor for en liten organisasjon. Vi fikk beskjed om å bygge ut, sier Nistad.

“Alle parter må bidra”

Og det gjorde hun. Staben i hovedstaden vokste, og Norge klarte seg relativt bra ut av finanskrisen 2008.
Men så kom det en ny, massiv smell.
Høsten 2014 stupte oljeprisen. Lete- og utbyggingsaktiviteten gjorde det samme. Nybygde offshore-båter .
Fallet i inntjening førte til at rederiene havnet i brudd med lånebetingelsene sine, og måtte gå i forhandlinger med kreditorene.
Dermed måtte også Giek til forhandlingsbordene.
– Det har vi holdt på med de siste tre årene, sier Nistad.
Se full oversikt over Gieks utstedte garantier
Strategien som ble lagt fra starten av krisen, var som følger:
– Vi hadde en diskusjon internt og med styret, og ble enige om slagordet at «alle parter må bidra». Eierne må bidra, ellers må man få inn ny kapital, bankene må bidra, obligasjonseierne må bidra. Det var egentlig det vi startet med.
– Vi har forsøkt å få langsiktige løsninger, som varer mer enn ett eller to år. I de fleste tilfeller har vi fått til det.

I klinsj med obligasjonseierne

På lik linje med banker og obligasjonseiere, er Giek i trøbbel når det største kundene deres er i trøbbel.
Siden de er bedre til å drive med finansiering enn å drifte båter, har de istedenfor å ta over skipene de har pant i, stort sett gitt lettelser på renter og avdrag for å hjelpe rederiene å holde seg flytende gjennom krisen.
– På mange måter opptrer vi som en bank. Vi er ofte i koordineringskomitéen, og er gjerne en av de store spillerne. Da er det team som jobber sammen på hver enkelt sak, gjerne sammen med de store bankene. Så prøver man å få med de andre på lasset etterhvert, sier Nistad.
Men Giek og bankene har ikke fått diktere utfallet av disse prosessene alene. Obligasjonseierne har raslet med sablene mer enn én gang.
Les også:
– De har jo et annet perspektiv. De sitter uten sikkerhet. De har hatt mye høyere rente enn vi har hatt fordi de ikke har hatt sikkerhet der. Og svært ofte, hvis vi har bedt om at det skal være mer egenkapital i et prosjekt har isteden rederen tatt opp et obligasjonslån og brukt det som egenkapital. Så det er klart de har en mye høyere risiko, og har hatt betalt for det.
En gjennomgående kritikk fra obligasjonseiere er at de er kommet inn for sent i prosessene.
– Men idet de blir innsidere, kan de ikke handle. Så ofte vil de ikke det. Det er litt ulikt hvordan de opptrer. Noen ganger har kanskje en eller to av obligasjonseierne gått på innsiden for å være med i forhandlinger, men de har alltid ventet lenge før de gjør det. Da tenker jeg at det ikke er riktig å si at de ikke blir involvert. De ville kanskje ikke bli involvert.
– Mener du at de har drevet spill for galleriet?
– Jeg skal ikke uttale meg mer om det. Men jeg tenker at nå har dette roet seg og mye av obligasjonsgjelden er konvertert til egenkapital.

Gikk inn på eiersiden for første gang

Også Giek har konvertert gjeld til aksjer, .
– Det har vi fått lov til i regelverket vårt, slik at vi kan opptre på lik linje med bankene. Det gjorde vi i Solstad Farstad-saken, og det gjorde vi i Havila.
Giek har også tiltrådt pant og overtatt et boreskip fra en eier, som de nå har solgt igjen.
– Sitter det langt inne for dere å ta et skip fra en reder?
– Ja, og det er ikke alltid det er så lurt å gjøre det heller, for vi må ha en reder til å ta hånd om skipet. Vi er ikke rigget for det, så det er ikke noe vi gjør med stor glede.
Tidligere i vinter .
– Det er en forutsetning fra regjeringen at vi ikke skal være langsiktige eiere. Det er noe vi kan gjøre i forbindelse med restruktureringer, så står det veldig tydelig i mandatet vårt at vi ikke skal være langsiktige.
Aksjekursen i Solstad Farstad har rast etter storfusjonen, og nærmet seg bunnotering etter fusjonen da Giek kvittet seg med aksjene.
– Vi var litt sene med å selge fordi regelverket og mandatet var ikke var ferdig utformet.

Ville ha Siem inn i Farstad

Hadde Nistad fått det som hun ville, hadde Solstad Farstad ikke eksistert.
Da Kristian Siem , var det med støtte fra Nistad.
Siem er hovedeier i Siem Offshore, og gikk sommeren 2016 sammen med hedgefondet Elliot ut og annonserte at han ville restrukturere norsk offshorebransje.
Les også:
Farstad skulle bli det første jafset, men slik gikk det ikke.
– Giek prøvde lenge å få til ordningen med Siem, for det mente vi var best. Da kom det mye nye penger inn. Men , sier Nistad.
I kjølvannet av den havarerte Siem-avtalen, ble det trommet sammen et alternativt redningsscenario med lokale banker og investorer på Sunnmøre.
Les også:
Ifølge Nistad klarte en ikke å oppnå enighet på kreditorsiden her heller.
– Jeg tror det var 14 banker involvert, og 14 banker må bli enige om løsningen. Og får man ikke det, har man ingen løsning.
I tolvte time ble avtalen undertegnet med Solstad, backet av Kjell Inge Røkkes Aker og John Fredriksens Hemen Holding.
– Var det motvillig at dere gikk inn i denne avtalen?
– På det tidspunktet hadde vi ikke mange andre valg. Men jeg tenker det er en fornuftig løsning i dag, å få et så stort rederi, som kan ta ned kostnadsbasen så mye. Jeg tenker det er en fornuftig løsning, det vi har nå.

Ønsker større og færre rederier

Gjennom nedturen i oljeservice har Nistad ivret for å gjøre mange små enheter til færre og større.
– Ja. Det er absolutt nødvendig. Og ennå trenger man mer konsolidering, sier hun.
– Det skal bli færre norske offshore-rederier?
– Vi må få en levedyktig næring, og med mange små er det ikke så lett å få det levedyktig. Det er fortsatt veldig mange som eier PSV-er i Nordsjøbassenget, for eksempel.
– Verdsetter dere lokalt eierskap?
– Giek er til for hele Norge. Vi kan ikke forskjellsbehandle den ene byen foran den andre byen eller noe slikt. Vi er til for hele Norge, og må gjøre det vi mener er riktig ut fra det perspektivet.
Se også: DNB var for sammenslåingen av Solstad og Farstad. Sparebank 1 SMN var mot. .
– Hva om utenlandske, finansielle interesser kommer inn på eiersiden i de norske rederiene?
– Selvølgelig kan det skje, det vet man ikke. Det er helt umulig å spå. Men jeg tenker at det som er Norges konkurranseevne der, er at vi er gode og har god kunnskap om drift av skipene, teknologi og så videre. Det er det som er beskyttelsen, og ikke enkeltpersoner. Som cluster må vi være gode, og da kommer vi til å være her, sier Nistad, som ikke vil kommentere viktigheten av lokalt eierskap for å opprettholde dette clusteret.

Refinansierte 14 milliarder

Selv om Giek-sjefen innrømmer at de også var for ivrige eter å låne ut penger, var det andre som var enda ivrigere.
Sommeren 2014, like før oljeprissmellen rystet hele næringen, var tilgangen på kreditt så god at Giek ble presset på å gi enda gunstigere finansieringsvilkår på allerede inngåtte engasjement, forteller Nistad.
– Da alt var rosenrødt, kom de og villa ha lavere pris på lånet. Og da sa vi “nei takk, dette går vi ikke med på”. Så ble vi refinansiert, sier hun.
Til sammen ble 14 milliarder kroner, en betydelig del av den totale porteføljen, refinansiert og løftet ut av Giek den sommeren, ifølge Nistad.
– Da var vi litt mindre optimistiske enn de andre, og ville ikke gå ned med prisen, sier Nistad.
Hun sier det var aktører i det internasjonale obligasjonsmarkedet som sto bak refinansieringen.
– Hvordan gikk det med de investeringene?
– Det har sikkert gått ganske dårlig. Jeg vet en hel del om det, men det får glede oss over nå, at ikke det er vårt problem.

– Dro i PSV-bremsen i 2012

– Dere låner ut penger til særdeles sykliske næringer. Hva slags ansvar har dere for å motvirke syklikaliteten?
– Vi har indirekte prøvd det. Vi har sagt at her må det mer egenkapital inn og sagt at dette prosjektet er ikke godt nok. Det er kanskje når alt har vært eufori rundt oss og vi tenkte at nok er nok. Da er vi egentlig litt motsykliske.
I 2012, to år før oljeprisfallet, sier Nistad at Giek-analytikere dro i nødbremsen for finansiering av nye forsyningsskip (PSV-er). Giek mente dette segmentet var iferd med å bli bygget i hjel.
– Da prøvde vi å stoppe. Og da var det mange som ble sinte på oss.
– Men det er blitt bygget mye siden 2012?
– Ja, men da har vi krevd mer egenkapital, eller at bankene må ta en større andel av båtene.
Nistad forklarer at det ikke er noen automatikk i at Giek går inn i et prosjekt, selv om bankene gjør det.
– Nei. Og vi kan stille strengere krav. Og det har vi og fått klager på mange ganger, at vi stiller strengere krav enn banken.
– Hvorfor gjør dere det?
– Det er fordi vi har et annet markedssyn eller syn på risiko enn bankene for eksempel. Men det er også forskjell på bankene. En bank kan være enig med oss, mens nabobanken kan være uenig.
– Hvem har rett?
– Det vil historien vise, sier Nistad og ler.

Ny finansieringsordning

I disse dager gleder hun seg over at de første søknadene er kommet inn på , som gjør at de kan støtte prosjekter som ikke er eksportrettede.
Fiskebåter, ferjer, brønnbåter, hurtigbåter og nærskipsfartsfartøy kan fra 1. januar bygges med støtte fra Giek.
10 milliarder kroner er satt av til den midlertidige ordningen.
– Jeg tror det vil bli en suksess, sier hun.

Men gjeldsproblemene i offshore-sektoren er ikke over.
– Hvordan ser de neste årene ut fra der du sitter?
– Vi tror vi kommer til å ha utfordringer de to-tre neste årene også, før dette er over. Det er for stor kapasitet av skip og boreskip og rigger.
Giek skal gå i balanse over tid. Nå har de om lag seks milliarder kroner på bok, ifølge Nistad.
– Vi har fett å tære på, heldigvis. Det er jeg fryktelig glad for. Jeg har sagt til departementet at jeg tror vi kommer gjennom de to tre neste årene uten å måtte låne penger i statskassen.
– Hva har du lært av denne nedturen?
– Jeg skulle vært strengere, sier Nistad.