Fraa heimesnikra merd til milliardindustri
GA VEKST: Overgangen frå landbasert oppdrett til merdsystem i sjøen førte til stor vekst i oppdrettsnæringa. 
Nytt

Frå heimesnikra merd til milliardindustri

Norsk oppdrettsnæring har gått gjennom ei rivande utvikling på 50 år - tre faktorar har vore avgjerande. 

19.02.2020
(NPK- Kjell Åsmund Sunde): I etterkrigstida førte effektiviseringa i tradisjonelt fiske til at mange fiskarar måtte byte beite. For mange blei løysinga jobb i havbruksnæringa. Ei næring som no, 50 år seinare, har blitt milliardindustri.
– Lakseeventyret starta for alvor rundt 1970. Då produserte vi i Noreg i underkant av 1000 tonn aure og laks i norske oppdrettsanlegg per år. I dag produserer vi omtrent 1,5 millionar tonn. Så på 50 år har det vore ei enorm utvikling, fortel professor Bjørn Hersoug ved Noregs fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.
Han har inngåande kunnskap om norsk havbruksnæring og var med å skrive Norges fiskeri- og kysthistorie.

Laks, sjø og merd endra næringa

Hersoug peikar på at det i hovudsak var tre faktorar som hadde stor betydning for det som etter kvart skulle bli «det norske lakseeventyret».

– Dei første som prøvde seg på oppdrett i Noreg dreiv med aure- og regnbogeaureoppdrett. Det hadde ein ganske blanda suksess. Dei hadde store vanskar både med salet og at det ofte blei for kaldt. Når ein gjekk over til oppdrett av laks, såg ein med ein gong at ting vart lettare.
Dei første oppdrettsanlegga var landbaserte. Hersoug peikar på omlegginga til sjøoppdrett som den andre faktoren med stor betyding.
– Ein gjekk bort frå betong- og jorddammar på land og over til sjø. Brødrene Vik i Sogn, som var nokre av dei første som gjorde omlegginga, oppdaga at laksen vaks mykje fortare i sjø enn på land, fortel professoren.
Den tredje faktoren var utvikling av betre produksjonsutstyr.
– Grøntvedt-brørne, som heldt hus på Hitra, var innovatørar i næringa. Dei var dei første som for alvor tok i bruk merdsystem. Heimesnikra åttekanta merdar med ein notpose ned i sjøen. Det var teknologien til å byrje med, seier Hersoug.

Openheit blei viktig

Professoren skildrar den første perioden med oppdrett som ei tid med mykje openheit i næringa.
– Oppdrettet som Grøntvedt-brørne etablerte, fungerte nærmast som ein fiskefagskule. Alle som ville kunne komme til dei og sjå korleis dei dreiv. Folk kunne ta med seg kunnskapen heim og kopiere måten dei drifta på, seier Hersoug.

I tillegg organiserte oppdrettarane seg tidleg i vekstfasen.
– Oppdrettarane kom tidleg saman, og etter modell av organiseringa i tradisjonelt fiskeri fekk dei oppretta både eit faglag, Norske Fiskeoppdretteres Foreining, og eit salslag, Fiskeoppdretternes Salslag (FOS).
Han peikar òg på at forsking på feltet raskt blei tilgjengeleg for alle.
– Landbrukshøgskulen på Ås, NMBU i dag, var veldig tidleg ute når det gjaldt genetikk – det å avle opp betre typar laks. Det offentlege betalte for forskinga og resultatet blei tilgjengeleg for alle oppdrettarar.
Også staten kom raskt på bana for å sikre utvikling og regulering i næringa.

– Lysø-utvalet, leia av tidlegare fiskeriminister Nils Lysø, skulle på 70-talet bestemme retningslinjene i næringa. Dei blei fort samde om å handtere den på same måte som ein hadde handtert det tradisjonelle fisket på. Ein gav konsesjonar. Samla var det 800 strengt regulerte konsesjonar. Det skulle berre vere ein konsesjon per mann, og dei skulle spreiast geografisk, fortel Bjørn Hersoug.
– Næringa har heile tida hatt eit ope kunnskapssystem der staten og oppdrettarane sjølve har vore villige til å spytte inn mykje pengar i forsking. Det gjeld både innan genetikk, fôr, teknologi, tilverking og marknad, legg han til.

Færre og større selskap

Med veksten i næringa har det etter kvart oppstått ein konsentrasjon i færre, men mykje større selskap.
– Frå å ha vore omtrent 900 oppdrettarar på det meste, så er det i dag 100 oppdrettsselskap eigd av 80 ulike interessentar. Mykje av grunnen til det var at regelverket blei endra på 90-talet. I utgangspunktet var det ein konsesjon per mann, men då FOS gjekk konkurs i 1991, kunne kvart enkelt oppdrettsselskap ha fleire konsesjonar, seier Bjørn Hersoug.
Også talet på lokalitetar har gått ned ifølgje professoren.
– Opphavleg hadde vi 1800 lokalitetar. No er vi nede i 900 og av dei er om lag 600 i bruk til kvar tid. Vi har difor ei rekke lokalitetar som ligg brakk. Etter ein produksjonssyklus skal nemleg lokaliteten liggje brakk ein viss periode før ein startar med produksjon der igjen.

Eit komplekst system

Forskar Hersoug peikar på at vi etter kvart har fått eit svært komplekst og innvikla reguleringssystem i næringa.
– I dag må ein ha to typar løyve for å drive oppdrett. Det første er løyve til å produsere laks. Eit slikt løyve viser kor mykje laks ein har lov å produsere til kvar tid. Eit standardløyve er på 780 tonn frå Nordland og sørover og på 945 tonn i det nordlegaste fylket vårt, Troms og Finnmark.

– Det andre løyvet er såkalla lokalitetsløyve. Det er det kommunane og fylka som rår med. Kommunane må ha kommuneplanar med merkja område for akvakultur. Fylkeskommunen koordinerer prosessen der i alt fire departement er involverte. I tillegg må Kystdirektoratet, Mattilsynet og miljøstyresmaktene gi sine løyve. Det har ført til at vi har fått eit utruleg komplisert system for å få på plass lokalitetar til å drive oppdrett på, seier Bjørn Hersoug.
Ifølgje professoren legg oppdrett i dag beslag på om lag 0,5 prosent av kystarealet innanfor det sjøområdet som kommunane har ansvar for.
– Likevel er det kamp om plassen på kysten, ettersom stadig fleire interessentar gjer krav på plass. Difor er det no stor interesse for forsøk både med oppdrett lenger til havs og på land. Utviklinga her kjem til å få stor betydning for korleis næringa vil utvikle seg dei neste ti åra, avsluttar han.
(©NPK)
Frå å ha vore omtrent 900 oppdrettarar på det meste, så er det i dag 100 oppdrettsselskap eigd av 80 ulike interessentar. Mykje av grunnen til det var at regelverket blei endra på 90-talet. 

Publisert: 19.02.2020 14:17

Sist oppdatert: 10.02.2021 14:53